Lærer seg dum

Akkurat sånn hadde jeg det da jeg gikk psykologilinja på Lillehammer også: Jo mer jeg lærte, jo mer innså jeg at jeg ikke hadde snøring på. Så gøy med psykologi, tenkte jeg. Jeg syns fortsatt det er veldig gøy og spennende med psykologi, men å prøve å gjøre en karriere ut av det blir rett og slett for vanskelig for meg. Så vanskelig ble det at jeg følte meg stokk tett. Her snakket vi latin, tung, faglig engelsk og bibeltjukke bøker, legespråk og alt fra store til bittesmå detaljer om hjernen. Og da tok jeg ikke med ex. Phil og ex. Fac engang. Likevel var det noen stykker som naila A etter A på alle prøvene. Jeg bøyer meg i støvet.

Kilde

Nei, det ble rett og slett for vanskelig, og jeg var fornøyd med at jeg i hvert fall ikke strøk noen av fagene. Selv om det var like før et par ganger.

Noe lignende skjedde om fredagen også, da vi arrangerte et skrivekurs med Rune Wikstøl fra NTB (Norsk telegrambyrå). Jeg gledet meg hele uka til dette kurset, for jeg elsker alt som har med norskspråket å gjøre. Kurset var kjempeinteressant, og jeg lærte masse nytt. Mot slutten av kurset hadde vi en språktest utarbeidet av NTB, som jeg gledet meg spesielt til. Jeg elsket norskprøver på alle trinnene fra grunnskolen, og kanskje litt mindre på videregående skoler. Da var det liksom ikke så viktig med språket lenger, bare du visste hva Ivar Aasen hadde gjort for språknorge. Så det syns jeg var litt trist. Man hadde hatt godt av mer grammatikk og språklære.

Kilde

Uansett. Mot slutten av kurset hadde vi som sagt en språktest med og/å, da/når, rett stavelse, riktig oppbygging av en setning, riktig betegnelse av folkeslag og flere andre ting. Det var overraskende vanskelig, og jeg klarte å score dårligst av alle på kurset. Vi var omtrent ti stykk til sammen med foreleser, men alle klarte altså å score bedre enn meg. Vi skulle rette hverandres prøver, og jeg fikk selvfølgelig prøven til han som klarte det best. Jeg kan i hvert fall trøste meg med at ingen noen sinne, fra 250 kurs med til sammen 5000 deltakere, har klart å få full pott på denne prøven. Likevel fikk jeg noen feil som var skikkelig irriterende, for da kurslederen gikk over fasiten i plenum hadde visste jeg egentlig svaret.

Nei, selvtilliten min fikk en liten knekk, det må jeg innrømme. Men det har ikke dempet interessen min for språket. Det har i så fall gått helt andre veien – jeg er mer bestemt på å bli ordentlig flink enn noen gang.

Takk for motivasjonen, Rune. Du gjorde en knalljobb!

Har du følt det samme?